Upcoming shows
No upcoming shows for a while...
Past shows
04.10.08
Norway, Ås, Studentsamfunnet
03.10.08
Norway, Stavanger, Folken
02.10.08
Norway, Oslo, Rockefeller
20.09.08
The Netherlands, Amsterdam, Melkweg
19.09.08
The Netherlands, Den Haag, Paard Van Troje
18.09.08
The Netherlands, Den Bosch, W2
16.08.08
Norway, Steinkjer, Steinkjer Festival
05.08.08
Norway, Trondheim, Olavsfestdagene
01.08.08
Norway, Bodø, Nordland Musikkfestuke
23.07.08
Norway, Valsøybotn, Fosskonserten
22.07.08
Norway, Jomfruland, Under To Tårn
18.07.08
Norway, Tønsberg, Slottsfjell Festival
27.06.08
Norway, Arendal, Hovefestivalen
28.06.08
Norway, Oslo, Kontraskjæret
23.06.08
Norway, Harstad, Festspillene
14.06.08
Norway, Stavanger, Til Byen
10.05.08
Norway, Balestrand, Balejazz
06.04.08
Denmark, Aarhus, Voxhall
05.04.06
Denmark, Copenhagen, Lille Vega
04.04.08
Germany, Berlin, Lido
03.04.08
Germany, Cologne, Luxor
02.04.08
France, Paris, Le Point Ephemere
01.04.08
Germany, Munich, Atomic Cafe
31.03.08
Germany, Hamburg, Knust
30.03.08
Belgium, Brussels, Botanique
29.03.08
Belgium, Antwerp, Petrol Club
26.03.08
The Netherlands, Amsterdam, Paradiso
27.03.08
The Netherlands, Rotterdam, Rotown
28.03.08
The Netherlands, Groningen, Vera
08.03.08
Norway, Brattvåg, Ingebrikt Davik-Huset
07.03.08
Norway, Trondheim, Samfundet
06.03.08
Norway, Volda, Rokken
05.03.08
Norway, Lillehammer, Bingon
04.03.08
Norway, Oslo, NRK Petre Sessions
01.03.08
Norway, Oslo, Sentrum Scene
29.02.08
Norway, Haugesund, Byscenen
28.02.08
Norway, Bergen, USF/Verftet
27.02.08
Norway, Stavanger, Folken
13.10.07
Denmark, Copenhagen, Vega
12.10.07
Denmark, Århus, Voxhall
11.10.07
Germany, Berlin, Lido
10.10.07
France, Paris, La Maroquinerie
31.05.07
Denmark, Århus, Spot Festival
08.07.06
Norway, Kongsberg, Kongsbergjazz
30.06.06
Norway, Harstad, Festspillene i Nord-Norge
15.06.06
Norway, Oslo, Norwegian Wood
09.04.06
Norway, Voss, Vossajazz
30.03.06
Norway, Oslo, Rockefeller
23.03.06
Norway, Bergen, Uken
22.03.06
Norway, Etne, Fugl Fønix
30.07.05
Norway, Sandefjord, Baderock
26.02.05
Norway, Spellemannprisen, Oslo Spektrum
25.02.05
Norway, Bodø, Rock Café
24.02.05
Norway, Tromsø, Driv
19.02.05
Norway, Stavanger, Folken
18.02.05
Norway, Bergen, Kvarteret
17.02.05
Norway, Hamar, Hydranten
16.02.05
Norway, Horten, Bakkenteigen
14.02.05
Norway, Oslo, Samfunnet Bislett (UKA)
05.02.05
Norway, Oslo, Rockefeller, Alarm 05
15.01.05
Norway, Kongsberg, Energimølla
11.12.04
Norway, Oslo, Blå
02.10.04
Norway, Trondheim, Studentersamfunnet
01.10.04
Norway, Lillehammer, Bingon
30.09.04
Norway, Haugesund, Flytten
25.09.04
Norway, Oslo, Rockefeller
24.09.04
Norway, Kristiansand, Østsia
06.09.04
Norway, Oslo, NRK, Store Studio
04.09.04
Norway, Bø, Kroa
03.09.04
Norway, Ås, Studentersamfunnet
28.08.04
Norway, Stavanger, Checkpoint Charlie
27.08.04
Norway, Bergen, Kvarteret
26.08.04
Norway, Sogndal, Meieriet
13.08.04
Norway, Oslo, Øyafestivalen
12.08.04
Norway, Oslo, NRK, Petresessions
ALBUM REVIEWS
THE NATIONAL BANK - COME ON OVER TO THE OTHER SIDE
Jyllands-Posten
"Come On Over ToThe Other Side"
Anders Houmøller Thomsen
5/6
Dagens bankrådgivning er klar: The National Bank hører til blandt nutidens største norske bands.
The National Bank er blevet en national stolthed i Norge, og selv om gruppen egentlig blev dannet som et sideprojekt, har medlemmerne nu besluttet sig for at udvide åbningstiden i The National Bank.
God beslutning, for debutalbummet fra 2004 var en spændende og fængende plade, der fandt en god balance mellem sangbar pop og jazzet legelyst. En løs formular, som nordmændene viderefører på "Come on over to the Other Side", der viser tæft for poppens struktur og retningssans - samtidig med, at den frodige underskov spirer af lumske og finurlige detaljer.
Fremme ved mikrofonen kæler Thomas Dybdahl for ord og frasering med sin både sprøde og flødeskums-bløde vokal, der også har været med til at sikre ham en solid solo-karriere i singer/songwriter-land.
A-ha-oplevelse
Singlen "Family" får bandet til at fremstå som et norsk sidestykke til Air, som den franske duo lød i sin storhedstid: En kæk og hjertevarm ballade med en krystal-klirrende fremtids-klang og et magnetisk refræn. "Home" har hjemme et sted mellem et andet stilfuldt fransk band - Phoenix - og en Eric Gadd i funky 90'er-form. Resultatet er et af årets mest coole danse-numre.
Fuldendt falset
På "Taste of Me" synger Dybdahl bare så himmelsk falset-fuldendt, at han går i direkte konkurrence-konfrontation med Thom Yorke fra Radiohead og landsmanden Morten Harket fra A-ha. Det bliver ekstra pirrende kontrastfuldt takket være et arrangement, der rummer masser af stryger-poesi og som elegant foldes ud i en dansabel afslutning.
Niveauet er ualmindeligt højt. Dog fraregnet tre af albummets sidste numre, hvor nordmændene taber lidt af den melodiske tråd. Men ellers er der masser af argumenter for at placere en nævefuld sparepenge i The National Bank, som lige nu hører til blandt Norges mest lytteværdige grupper. Og apropos titlen, så kunne man jo tænke sig en reference til The Doors vision/ønskedrøm: "Break on through to the other side".
Det vil dog være at stramme den at påstå, at The National Bank sparker døren ind til en anden bevidsthed eller fremtiden. Men de åbner i hvert fald døren på klem. Og gennem sprækken synes jeg, at jeg kan ane omridset af to fornemme koncerter, når bandet snart spiller i København og Århus.
____
Triggerfish.de
"Come On Over ToThe Other Side"
Markus Söllner
5/6
"Norwegian Nights"
An Norwegen mag ich drei Sachen – Norwegerpullis, daß Sie kein EU-Mitglied sind und seit neuestem auch THE NATIONAL BANK. Das ist so was wie die skandinavische Supergroup rund um Sangesmann Thomas Dybdahl, welcher durch diverse Soloprojekte bereits Erfolge erzielen konnte. Die restlichen vier Mitstreiter sind versierte Musiker, welche bisher vor allem dem Jazz zugewandt waren. Nachdem der selbstbetitelte Erstling 2004 die Presse aufmerksam horchen lies, darf man sich nun vier Jahre später auf elf ausgereifte Poparrangements mit Hang zur französischen Elektroliebelei freuen.
Ja es pluckert, blippert und zierpt an allen Ecken und Enden, keineswegs störend sondern harmonisch eingebettet in die sanften Melodien, satten Grooves und dynamischen Hooks der Instrumente. Hat man das enorm nach PHOENIX klingende „Cubicle Man“ erstmal aus dem Gehör, hört es sich auch wesentlich weniger vorbelastet. Säuselnd schlängelt sich „Family“ zunächst gemächlich an, bevor es zischend das unwiderstehliche Refraingift injiziert, welches scheinbar in Dybdahls Stimme massenhaft produziert wird. Mit seinem weichen Gesangsorgan croont er über sanften Pianokompositionen, rhythmischen Percussionnummern oder akustisch geklampften Balladen. Stets das weibliche Geschlecht im Verhör, dem Herzblut emotionale Unsicherheit zugestehend bringt er „From that day to this“ oder „The Balladeer“ zu den nah ans Wasser gebauten Personen. Eine durchgehende Fröhlichkeit behält sich das Album „Come on over to the other side“ aber vor, temporeicher und eingängiger als der Vorgänger weis man auch Extremitäten in Bewegung zu versetzen wenn man sich kurzzeitig in rockigere Gefilde begibt.
Vornehmlich wird man „Come on over to the other side“ aber auf der Couch oder im Cafe hören, daß belegt „Make it burn“ in seiner verträumten, der Realität entfliehenden, Form. Sphärisch entblättert Dybdahl sanft sein Organ und lässt pochende Beats, die späteren Invasionsmächte elektronischer Klangkünste, ankündigen. THE NATIONAL BANK bieten traumhaften Lounge-Pop für die kalten Tage, an welchen man gern Norwegerpullis trägt.
dr.dk
"Come On Over ToThe Other Side"
Maria Ellen Bernhard
4/6
Det er selvsagt forskellige fikspunkter, der fæstner sig på ens hjernebark, når man forventningsfuldt dykker ned i et nyt album for første gang og efter endt lytning kommer op til overfladen - nu fuld af nye indtryk. Måske var det vokalen på albummet, der var særligt iørefaldende. Måske var det arrangementerne eller stemningen. Da jeg dykkede ned i 'Come On Over To The Other Side', det andet album fra The National Bank, kom jeg glad i låget og om hjertet op igen med følgende dominerende indtryk: En usædvanlig smittende spilleglæde og nogle overvejende fantastisk stærke popmelodier. Efterfølgende gennemlytninger cementerer heldigvis indtrykkene.
Spilleglæden giver mening. The National Bank er nemlig et band, der med bandmedlemmernes egne ord er et "overskudsprojekt" og et frirum hvor de kan lege og hvor der ingen formler findes. De 5 bandmedlemmer er hver især kendt fra andre musikalske sammenhænge og mest kendt herhjemme er nok Thomas Dybdahl, der også i The National Bank viser, at han er en fantastisk udtryksfuld sanger. Og har man spekuleret over om Dybdahls humør altid er oktobermelankolsk (Dybdahl har udgivet en oktobertrilogi) så er The National Bank et bevis på, at hans vokal begår sig ligeså troværdigt, når det musikalske humør står på forår og sommer. For generelt er 'Come On Over To The Other Side' et lyst og let om hjertet-album - sine steder endda med friskt dansetempo.
At The National Bank kan skære en popsang indeholdende enkelte fine indienoter bliver tydeligt allerede på åbneren 'Home' og på den mere afdæmpede førstesingle 'Family'. Begge føles med det samme velkendte og nyn-med-bare og man føler sig oprigtigt inviteret indenfor. The National Bank er nemlig alt andet end prætentiøse og ekskluderende: Her er plads til alle, der sætter pris på en god popsang, der er befriet for en glat radiokalkuleret indpakning. Ikke at musikken ikke er radiovenlig, men lyden og stemningen er alt andet end strømlinet, måske takket være de manglende formler og måske takket være de 5's så forskellige baggrunde i jazz, singer/songwriter og rock.
Alt godt og lidt til er sagt og så må der desværre drysses lidt malurt i bægeret. Ovenstående gælder nemlig primært første halvdel af albummet, for der sker en afmatning og en ufokuserethed i anden halvdel, hvor melodierne ikke holder niveauet fra albummets start og hvor den frie leg og de manglende formler trods alt savner en stærkere knage at hive fat i. Så på trods af øjeblikke af popmagi i starten af albummet lander denne anmeldelse på 4 stjerner.
____
THE NATIONAL BANK - THE NATIONAL BANK
VG
"The National Bank"
Stein Østbø
5/6
Med brødrene Horntveth i bankdireksjonen innføres en ny popstandard her til lands i høst.
The National Bank gjennomsyres av den lekelystne eksperimenteringstrangen til Lars og Martin Horntveth fra Jaga Jazzist.
Bli derfor ikke skremt om arrangementene avviker fra det du vanligvis oppfatter som popmusikk!
Under strykerne og de teknologiske rytmene åpenbarer det seg praktfulle melodilinjer som langt overgår det meste innen norsk popmusikk i dag. Det gjelder ikke minst singlen «Tolerate», men også «Hello, My Name Is Fred», «Blue As We Like It» og åpningen «I Hear The Sparrow Sing» har dette suget som overskygger ethvert komplekst sprang som låtene ofte tar i sine svært så luftige arrangementer.
Mye av æren for å holde dette nede på landjorden må tilskrives Thomas Dybdahls stemme, som gir den nødvendige varmen og personligheten til sangene.
Av den grunn blir også en låt som «A Recorder In Red Plastic» den beste Air-sangen på mange år, mens tittellåten faktisk er en moderne kortstudie av hvordan en prog-poplåt (!) skal skrives.
«The National Bank» er noe så sjeldent som en popplate som krever noe av lytteren. Mer av det!
____
OSLOPULS, AFTENPOSTEN
"Sikkert som banken"
Robert Hoftun Gjestad
5/6
Utmerket, utfordrende samarbeid fra norsk stjernelag.
De er fortsatt unge, men likevel for veteraner å regne i norsk musikk. I The National Bank går seks artister fra forskjellige musikalske ståsteder sammen, inn i et smygende vakkert lydlandskap.
Enkelte ganger er det ikke så mye som skal til for å løfte musikk fra det gjennomsnittlige til det store. Et realt riff, for eksempel, har vist seg å gi solid "satisfaction" for mange fra historiske The Rolling Stones til de moderne svenskrockerne The Hives.
Andre ganger er det derimot en liveopptreden som kan gjøre utslaget, den ene konserten der tvil gjøres til tro, og man går tilbake til albummusikken med nye øyne og ører.
Dette skjedde med The National Bank under helgens Øya-festival i Oslo. Ikke at jeg tvilte på musikernes kvalitet fra tidligere - og singlen "Tolerate" er rett og slett årets beste norske låt så langt, uansett genre - men hele albumet "The National Bank" ga ikke den forventede følelsen av storhet. Helt til fredag kveld på Øya, i gjengens første konsert noensinne.
The National Bank er brødrene Lars og Martin Horntveth fra Jaga Jazzist, sanger Thomas Dybdahl, bassist Nikolai Eilertsen fra BigBang og keyboardist Morten Qvenild - og tekstforfatter Martin Hagfors fra Home Groan.
Alle seks musikere med solid fartstid og både kvalitetsmessig og kommersiell suksess i norsk musikkliv. Her er de musikalsk samlet på plate for første gang, og bruker sine beste sider til å lage stort orkestrert, fengende melodisk pop.
Gjengen sendte en navnløs demo til plateselskapet, men jeg tipper at de ble raskt avslørt, for artistenes særtrekk er alle til stede. Tydeligst er selvfølgelig Thomas Dybdahls skjøre, men knallsterke stemme. Mannen som nesten hvisker når han snakker utenfor scene og plate, tar igjen så det holder her. Den som klarer å stå imot stemmebruken i nevnte "Tolerate", er ikke skapt for musikk.
Det er garantert brødrene Horntveth fra Tønsberg. To multimusikere som aldri hviler, og som både solo, med Jaga Jazzist og her tvinger seg til å utforske nye territorier. De har hatt suksess hjemme og ute med både jazz, elektronika, støy og strykere tidligere, men så storslagen og ren pop var likevel nytt. I et intervju i Aftenposten Aften i forrige uke ble a-has klassiske album "Scoundrel Days" nevnt som viktig, og selv om disse bank-funksjonærene knitrer med elektronikk på en måte som a-ha aldri ville gjort, er det lett å se sammenhengen. Både åpningskuttet "I Hear The Sparrow Sing" og spesielt "What Is Left?" hadde glidd naturlig inn hos Morten, Paul og Magne.
Likevel er "et dempet Jaga Jazzist" kanskje den beste beskrivelsen, krydret med et lekkert lydbilde som mer enn én gang kan minne om noe av det David Sylvain skapte med sitt Japan på 1980-tallet. Det tok som sagt lang tid - og en ypperlig liveopptreden - før jeg helt fant veien inn i nasjonalbanken. Nå setter jeg pengene på at dette blir én av høstens popsuksesser i Norge, ikke minst gjennom norgesturneen som nå ruller videre.
____
ROGALAND AVIS
"The National bankers!"
Helge O. Svela
5/6
En sikker investering
The National bank er en sikker investering. Ordet "supergruppe" gir meg litt dårlige 80-talls-assosiasjoner, men samarbeidet mellom Thomas Dybdahl og de hyperaktive Horntveth-brødrene fra Jaga Jazzist fortjener betegnelsen. Ikke minst fordi også resultatet er supert.
"The National Bank" er en sammensatt og utfordrende plate med dybde. Platen har kun ni spor, men hver sang er mettet med melodier, hooks og elegante detaljer i produksjonen.
Singelen "Tolerate" har et refreng det er totalt umulig å ikke synge med på, og selv om de andre sangene på platen ikke er like umiddelbare, gir det solid avkastning å investere tid i dem.
På "The National Bank" har Thomas Dybdahl kun konsentrert seg om oppgaven som vokalist. Dybdahl har en av Norges mest sjelfulle stemmer, og her utvider han vokalregisteret med en lysere, mer luftig sangstil som matcher Horntveth-brødrenes svevende strykearrangementer og åpne popmelodier.
I en produksjon som kombinerer boblende elektronika med kalde gitarer, sprer Dybdahls stemme den nødvendige sjel til sangene.
"The National Bank" er ikke en plate jeg blir ferdig med på det første. Her dukker det stadig opp nye, interessante detaljer. Årets viktigste norske utgivelse til nå.
----
BERGENS TIDENDE
"Ambisiøst prosjekt som vokser inn i skyene."
Helge Olsen
5/6
Thomas Dybdahl er årets smarteste. Han tar et skritt til siden fra berømmelsen og deler rampelyset med fire andre norske rockartister i The National Bank. Resultatet er strålende. Det er som om Dybdahl røsker seg fri fra soloartistens tvangstrøye og tør å utforske sin stemmes rike register av klanger. For det er klanger det dreier seg om her, vel så mye som melodier. Produsent Jørgen Træen maler fram Eno-landskap bak et band som gladelig leker med. De beste sangene gir assosiasjoner til David Sylvian.. Eventuell skepsis til den mye omtalte supergruppen forsvinner alt ved første sangen. «I hear the sparrow sing» er et lyrisk monument, en sakral storm, vakrere blir ikke norsk pop i år. «A recorder in red plastic» er nesten like god, og «Tolerate» kan gi bandet drahjelp som hit. Dette byggverket tåler sine dimensjoner, mangler kun bedre tekster. Denne banken gir skyhøy avkastning.
____
Kulturnytt, NRK P2
"Delikat og ambisiøst"
Svein Terje Torvik.
Det var Vestfoldfestpillene som bestilte et verk av brødrene Lars og Martin Horntveth fra Jaga Jazzist til festivalen for to år siden. De fikk med seg sangeren og oktobermelankolikeren Thomas Dybdahl og spedde på med bassist Nikolai Eilertsen fra Bigbang og tangentvirtuos Morten Qvenild.
The National Bank er blitt en overlegen, potent og tidvis krevende musikalsk cocktail, hvor ingrediensene danner en helhet i hvert fall like stor som de enkelte delene.
Uanstrengt
The National Bank virker som en optimal fusjon av Jaga Jazzist og Thomas Dybdahl solo. Alene kan Dybdahl bli for inderlig og plagsomt klagende. I The National Bank er sangen hans behersket og uanstrengt jazzete, elegant rammet inn av knitrete elektroniske detaljer, sofistikert 80-tallspop ala David Sylvian og samtidspop som kan minne om Radiohead og Bjørk. Blant annet på åpningssporet I hear the sparrow sing, tenker jeg på en mørk utgave av våre største popstjerner gjennom tidene - A-ha.
Men The National Bank er ikke kopister, for de ligner på seg selv mer enn noe annet. Som hos Jaga Jazzist er instrumenteringen rik, men aldri overlesset. Når Horntveth-brødrenes særegne strykerarrangement feier innover lydlanskapet som en vemodig nordisk sensommerbris, løftes låtene opp på et enda høyere nivå.
Livets rett
The National Bank gjorde en overbevisende debutkonsert på Øyafestivalen i forrige uke, og de var til og med hakket vassere enn på plate. Å få til dette med såpass intrikat musikk på en stor festivalscene i fullt dagslys, beviser at The National Bank er et prosjekt som har livets rett. Forhåpentligvis blir dette mer enn en engangsforeteelse.
På toppen av det hele blir det nærmest som en bonus å endelig få høre norsk popmusikk med engelske tekster som fungerer så bra som de gjør her. Martin Hagfors har gjort en formidabel jobb med å få The National Bank til å klinge på perfekt engelsk.
____
TV2, NETTAVISEN
"Sikrere enn banken"
Caroline Johnsen
5/6
Endelig et album som viser at pop er mer enn Britney i for trang topp og sukkersøte gutter med playback-smil.
Denne gangen mener vi det. Løp og kjøp!
Supergruppe?
Idet vi endelig har begynt å legge vekk "Black Diamond" - singelen med godfolkene fra Amulet, Turboneger, Satyricon, Faith No More og Ralph Myers, kommer "The National Bank".
Denne gangen er det ikke god gammel metall som får anerkjente musikere til å samarbeide, men noe så sjeldent som progressiv norsk pop.
Kall dem gjerne den nye norske supergruppen. Men Thomas Dybdahl selv kaller " The National Bank", en samling av venner.
Thomas Dybdahl med venner briljerer på The National Bank-albumet.
Popmusikk på reisefot
Albumet "The National Bank" er pompøse strykere, teknologiske krumspring og vakre melodilinjer. Inspirasjonen skal ha kommet av å være på reisefot og hele tiden besøke nye steder.
Det er helt klart at dette er et band som har de rette ingrediensene.
Avantgardistiske låter fra brødrene Horntveth kombineres av Martin Hagfors' (Home Groan) sjelfulle tekster med Dybdahls vakre stemme som lim igjennom albumet. Hitsingelen "Tolerate" er faktisk slettes ikke den beste låten, og det lover jo ganske bra.
Låter som "A recorder in red plastic" gir oss den litt kjølige følelsen som franske grupper som Air produserer, men varmes opp med Dybdahls stemme. Albumet er rett og slett et lite funn.
Man får den samme følelsen som da Bjørk kom med "Debut" . Nemlig at noe nytt var på gang.
"The National Bank" får en sterk femmer da seksere henger høyt. Veldig høyt
____
DAGBLADET
"Opp og Ned"
Sigrid Hvidsten
4/6
LITT AV HVERT:
The National Bank har laget et særegent album
The National Bank er Norges nye supergruppe. Deres hypede debutalbum er både litt uutgrunnelig vakkert og pompøst kjedelig.
Det er ikke bare bare når Lars og Martin Horntveth, Thomas Dybdahl, BigBang-bassist Nikolai Eilertsen og eks-Jaga Jazzist Morten Qvenild etablerer en supergruppe. På hver sin måte har alle artistene overbevist tidligere. Å danne The National Bank er som å hoppe etter Wirkola fem ganger på rad. Når låttekstene i tillegg er skrevet av HGHs Martin Hagfors, burde det bare være å gi seg ende over.
Utfordring
Dessverre innfrir The National Bank ikke helt til hypen.
Som rentenivået går nemlig albumet både opp og ned. Det er selvfølgelig en enorm utfordring bandmedlemmene har påtatt seg. Jazzelektroniske programmeringssekvenser og strykepartier skal fusjoneres med Thomas Dybdahls utforskende vokal. Når man blander ulike stilarter, ender det ofte med at man enten skaper noe nytt og unikt, eller går fullstendig på trynet. The National Bank gjør begge deler.
Nittitalls
På flere av låtene flyter vokalen, programmeringssekvensene, strykerne og popmusikken sømløst inn i hverandre. På andre spor skurrer det i overgangspartiene. Singelen «Tolerate» begynner for eksempel majestetisk med nydelige strykere. Etter hvert føles det derimot som om låta tvinges framover av elektronikk. Det virker som om gruppa har lagt på programmering bare fordi de kan . Det samme skjer på «What Is Left». Begynnelsen av låta skjemmes av irriterende avbrudd med forvrengt vokal à la Radiohead. Det blir litt rett og slett litt for nittitalls.
Samtidig har den fragmentariske og sammensatte plata tilløp til storhet. «The National Bank»s elektroorganiske strukturer og forunderlige låtskrivertvister gjør den til alt annet enn forutsigbar.
Egen sjanger?
Åpningssporet «I Hear The Sparrow Sing» er for eksempel utleverende vakkert. På sitt dårligste minner albumet om a-has elendige «East Of The Sun, West Of The Moon». På det beste har The National Bank oppfunnet en helt egen sjanger.
____